Klokka 12 i natt ringte telefonen intenst, og etter hvert kom jeg meg ut av søvnen og fikk tatt den. En vennlig damestemme sa at det var fra politiet, men jeg kunne ta det med ro. Det var ikke noe farlig. "Om jeg hadde noe med Zoékirken å gjøre?" Det stemte. Politiet fortalte at det glødet i postkassa. De hadde ingen bil å sende, så de lurte på om jeg kunne dra bort, sjekke om alt var i orden og eventuelt slokke om nødvendig. Mannen som hadde meldt i fra, sto og ventet så lenge.
Da jeg kom fram, hadde han slokket resten med litt jord. Toppen av kassa var delvis smeltet. Nedi lå et tomt rakettbatteri.
Mannen fortalte at da han kom på sin sene kveldstur, hadde gnistregnet stått langs veggen på bygget. Det hadde vært et par biler der som hadde kjørt sin vei da det kom folk. Men en liten, lys bil hadde kommet tilbake og tatt en runde på plassen, tydeligvis for å se hvordan det hadde gått. Men skiltene lot seg ikke lese. De var dekket med tape. Den dro av gårde, tok noen raske runder i rundkjøringa og forsvant.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar