Konsert med Simon Walther Høidahl

I kveld var Sonja og jeg på konsert.
Simon avsluttet den beskjedent med at det var vanskelig å vite om applausen var av plikt eller kom fordi folk likte musikken. Jeg klappet fordi jeg hadde fått være tilhører til flotte musikalske prestasjoner. Noe skjønte jeg. Noe likte jeg. Noe ble litt borte i for mange desibel for mine mer enn 60 år gamle ører. Jeg tilhører altså ikke helt riktig generasjon i forhold til dem musikken er laget av og for.
Jeg opplever Simons musikk som spesiell, og det gjør den verd å lytte til. Mest begeistret er jeg for den lyriske siden, som vi fikk høre flere eksempler på i denne konserten. Kanskje den vakreste melodien og framføringen var den siste sangen før musikerne ble klappet fram på podiet igjen. Martina synger virkelig vakkert. Ellers kunne jo Simons gitarspill, Harald på tangenter og Stian på trommer hver for seg være grunn nok til å gå på konsert.
Så vidt jeg kan forstå, ligger ikke disse musikerne tilbake for mange av dem vi hører i riksmedia.