Kinobesøk

To ganger på kino før årets første måned er ute, det ligner ikke meg. Ellers kan det gå år mellom. Sist var det Dag som tok med sine foreldre på Narnia. Denne gangen tok jeg faktisk initiativet selv og inviterte min kjære ut på kino.
Filmen var av det slaget jeg kunne fått tillatelse av min mor til å gå på. Hvis jeg ville gå på kino da jeg var gutt, spurte jeg først mamma forsiktig om jeg kunne gå på kino. Hun dro alltid på det før hun spurte om hva slags film det var. Naturfilmer ble godkjent, men jeg ble likevel sendt til fjøset først for å spørre pappa. Han spurte om hva mamma hadde sagt, så kom det et jaaa før jeg ble sendt til mamma igjen og fikk penger til billett, men de likte det ikke helt. (Da jeg hadde fylt tolv og tjente egne penger som avisbud, verken spurte eller fortalte jeg om mine kinobesøk.)
Så i dag var det altså naturfilm. Pingvinenes marsj. Den var virkelig nydelig. Praktfull naturfotografering og god fortelling om en av verdens merkeligste og hardeste måter å overleve på.

Og så ligger det vel noe i vår psykologi som gjør at vi faller for det menneskelige i dyra. Pingvinene med sin oppreiste gange kan jo minne om klønete mennesker som snubler, sklir og aker seg over isen. Når de vamer seg på hverandre, minner det om uttrykk for menneskelig hengivenhet. Vi faller for det som er lite og søtt, og noen strenger røres i oss når vi ser omsorg for avkom og små som søker trygghet og varme hos de voksne. Filmen unnlater heller ikke å ta med det tragiske når egg og unger fryser ihjel.

Filmen rører altså på en vâr og fin måte følelsene våre.
Fredagskvelden er etter min smak en kjedelig TV-kveld. Dette var et godt alternativ. Ta gjerne med barn fra 7 år og se filmen. Som sagt: Den kunne både blitt godkjent og sett av Elinor.