Velkommen hjem!

Min kone og jeg har nettopp kommet tilbake fra en liten ferie i Irland. Der opplevde vi ikke bare et vakkert land, men også en gjestfrihet og åpenhet som virkelig varmet. Folk som hørte oss snakke utenlandsk, tok kontakt, spurte hvor vi kom fra – og så var den hyggelige praten i gang.
Da jeg kjørte svært så usikkert i foran et veikryss i en liten by (venstrekjøring, skiltlesing og filvalg, alt på en gang) kjørte en annen trafikant opp på siden vår, rullet ned ruta og spurte om hvor vi prøvde å finne veien. Så tilbød han å kjøre en omvei hjem og loste oss slik i riktig retning. Slikt er kjennes godt!

Så kom vi hjem til gode gamle Fredrikstad. Her har jeg levd og trives hele mitt liv som det meste av slekta i flere generasjoner. Byen som i disse dager har ønsket nordmenn og utlendinger i titusenvis velkommen til festdager med Tall Ships Races.
Lørdag formiddag tok vi oss en tur til elvebredden mellom Gamlebyen og Vaterland får å bivåne seilparaden. Da jeg hadde stått og ventet en lang stund, satte vi oss og hvilte litt på et par høyer trestubbe som sto beleilig til.
Plutselig hørte jeg en sint stemme: Kan ikke dere finne dere et annet sted å være! Dere står jo som en vegg og sperrer hele utsikten! Jeg bor her. Jeg er så lei turister. Etter dialekten å dømme tror jeg mannen må ha flyttet hit fra et sted lenger inne i fjorden.
Mannen hadde innrettet seg med stol og pledd et par meter bak og til side for der vi satt, så vi kunne umulig stenge for særlig mange grader av hans utsikt.

Det hadde vært trist om noen av byens gjester hadde blitt utsatt for slik ubehøvlet oppførsel. Meg kunne han jo ikke være lei. Jeg er tross alt fredrikstadborger i minst fjerde generasjon.